HUN har så mange navn-kanskje fordi HUN er så kjær. US route66 sier noen. US Highway 66, The Main Street of America,The Mother Road, Historic Route66, Route US 66 og jeg har sett flere. HUN har opplevd så mye og det har vi også, og vi har femdeles mange miles igjen before she is done.
Reisen vestover viser seg å være en opplevelse av stadig skiftende lende og natur. Fjellene blir høyere og markene blir brunere, vegetasjon blir karrig og vi stiger høyere og høyere. Snart er vi oppe 7140 fot. Varmt, det er varmt og snart er de fleste i T skjorter eller bar overkropp mens fartsmåleren viser 64 miles. Alle henger med og humøret er på topp som alltid. 45 riddere på sine hester raser avgårde og ingen ting tar fra de humøret-de er en enestående gruppe som tåler alt og vil alt. Snart er vi i Arizona og navn som Twin Arrows og Two Guns forteller minner om den kamp som engang var. Det var heftig handling av indiansk håndarbeid ved en bensinstopp Nok en time må stilles og vi er 9 timer short norsk tid.
Painted Desert og Petrified Forest var spennende. Helt spesielt område med fasinerende og fargerike fjell og daler i alle fasonger. Svære trær var gravd frem av vann og mineraler og var blitt til stein i rike farger ved hjelp av tidens tann.
Vi durer videre og Flagstaff passeres før vi når vårt mål for dagen-Williams. 2 netter, helikopter, Imax, Grand Canyon og nasjonalparken. Ojjjh. Men det er i morgen.
route66usa og willy herstad

Endelig, her er jeg. Thunderstorm før Amarillo - uten nett, og i går kveld på prærien hvor det heller ikke var elektrisk strøm. Men jeg har mange bilder til dere fra verdens vakreste eventyr.
Kl 1200 norsk tid brummet vi ut fra hotellet i solskinn med Route66 i fokus, jo der buktet den seg, sliten, skabbete men glad i selskap. 26 Harle y Davidsen på en gang var nesten mere enn hun maktet. Fremdeles er vi i Oklahoma og med en GPS som er spesiellt programmert for å håndtere Mother Road skulle en tro dette var piece of cake. Nei. Hun er lur og vi må passe på hver eneste meter av henne, og iblandt blir vi lurt. Oklahoma City var krevende å passere, men denne gangen gikk det bra. I Weatherford var det lunsj på et koselig sted med rare figurer og gamle bilder på veggene. Passerer Clinton med en stopp på Route66 museum-gamle biler og minner fra den gang HUN var ung. Så ankom vi Harley og Annabell i Erick! To spenna gale tidligere hippier som i 1986 etablerte sin egen bar eller hva den nå er? Se bilder av galskapen.
Inn i Texas bærer det, landskapet blir mere og mere spennende med Rancher, enorme jorder, nydelige gamle broer, men også litt mere tørt og brunt. Passerer Jerico og nærmer oss hotellet med bange anelser. Radion varsler thunderstorm-et skikkelig beist er i anmars.
19 km fra hotellet tqar vi på oss regntøy for dette skal vil klare, visstnok skulle beistet forsvinne kl 1900 lokal tid. Starter med optimisme og møter speidere som er på utkikk etter offere som oss. Vi durer videre og møter mere og mere motstand. Farten går ned fra 47 miles til 38 med det er ikke nok. Beisted åpner kjeften og forsøker å blåse oss av veien men den oversvømmer oss med vann. Snart er farten nede i 18 miles, men vi må stoppe. Ingen ser noen ting og vi klarer nesten ikke å holde oss på bena. Alt stopper opp og selv trailere tusler langsomt avgårde eller har stanset opp. Endelig er det mulig å lirke seg videre og ankommer Big Texan Steak hotell etter 1,5 timer på noen få km. Humøret var på topp om kvelden da vi inntok store biffer og litervis av øl i Amerikanske Glass.
Neste morgen førte Mother road oss videre forbi Cadillac Ranch hvor gamle biler-Cadillac- var halvt begravd ned på et jorde med fronten ned. Pussig-hmmm.
Snart nådde vi Midtpoint, halveis mellom Chicago og Loa Angeles. Stor stas.
Snart var vi inne i New Mexico og bufe i Tucumcari var deilig og rimelig. Nær Santa Rosa ligger Kellys Ranch, der skal vi orvernatte under åpen himmel. Grillet bøf med nogo attåt smakte fortreffelig og bålet var lunt og varmt. Så var det god natt? Hva var det? Plutselig bøtter det ned og noen og enhver fikk det travelt med å komme seg under en duk av noe slag. Morgenen startet med fnising og latter og frokost og rodeoshow.
Pueblo indianere er de som har klart å holde på kulturen sin lengst og vi besøkte Acoma Sky Senter oppe i fjellene. Guidet tur på fjellplatået hvor de hadde sine steinhus var en opplevelse.
Endelig var vi fremme i Grants og vårt hotell, før vi var fremme klarte vi å passere mellom to store thunderstorms og selv lyn er store i Amerika.
route66usa og willy herstad

Har du olje? det er flere sykler som er på minimun på peilepinnen. Så brummer vi avgårde på Route66 mot Los Angeles. De vet ikke enda hva som venter der fremme.
Første stopp er Sinclair. en bensinstasjon som ble nedlagt for maaaange år siden. Her kjøper du T-skjorter for 5 dollar med Route66 på rygg og front for 5 dollar og får gratis drikkke.
Så ruller vi videre og blir tatt i mot av "four women on the route". Gratis kaffe, litt handling av "eksotiske gjenstander" så er det tid for lokal underholdning. Hvordan ser det ut når en person snur fote 180 gr rundt? det så vi.
Vi stoppet på et mindre sted kallt Miami og skulle på motorsykkelmuseum og med salg av HD utstyr. Noen glemte å se på de flotte motorsyklene.
Buffe på Claremore... Oj er du mett? Rullet videre gjennom Tulsa til Stroud hvor hotellet vårt var.
Hvorfor er vi her? For å kjøre Route 66 på motorsykkel og det er en sann opplevelse. Litt regn på slutten av turen, men det var egentlig helt ok. Stroud - vi var fremme ved hotellet. Regnet var borte og etter middag var det samling ved bassenget. Herlig.
I morgen skal vi på et sted hvor de ikke har elektrisitet eller internett. Følg med. Det vil bli mere foto kanskje nærbilder.
route66usa og willy herstad

Fra Springfield gikk turen videre og Harley Davidsen knurrer under buken. 320 miles skal vi kjøre i dag. Været er aldeles strålende og på en søndag er det lite trafikk på Route66.
Hvordan går dette tro?? The mother road er gammel og sliten og vi får føle deler av henne som både rister og slår før hun viser godvilje og lar oss kjenne varmen hennes når cruiser over hennes oppgraderte deler, det er bare herlig.
Iblant må vi hilse på sjefen selv, Interstate-en mektig herre med mange i drift i høy hastighet.
Vi har kjørt igjennom staten Illinois og kommet inn i Missouri og passert små og koselige steder og litt større byer som ST LOUIS før vi kommer til Meramec caverns som kan fremvise de undeligste
Stalankitter og formasjoner. Det er et fargespill fra lys og naturens under som får en til å undres over vår klodes mangfold.
Harley Davidsen bringer oss videre og endelig er vi der, exit 184 hvor vi svinger av-BUFEEEE``
10 dollar og spis så mye du vil. Det gjorde vi.
Underveis stoppet vi ved "Verdens Største Gyngestol" og Devils Elbow hvor en ........?! Nordmann har funnet sitt fristed og åpnet en "bar" hvor female kan henge opp sin BH i taket i bytte med en T-skjorte. Spenna G-. Gjennom vinduet så vi det meste men nordmannen var borte. Søndag-han holdt hviledagen hellig.
Endelig-etter en dag med mye kjøring, varme, opplevelser og skrøner landet vi på hotellet.
Inn på rom, ut av rom, bort til bassenget, hente vin og øl, pizza og bading-så sluknet vi.
Kl 1300 norsk tid ringer klokka og endelig-Route66. Gleder meg.
route66usa og willy herstad

To nye dager raser avgårde og siste dag i Chicago gikk med til handling i storbyen og-----hvor?
shopping i motorsykkelbutikker-mmmm-hvilket merkevare tro????

Så er vi på vei Eagle Rider for å få ut sykler for turen til Las Angeles på Route66. Spenningen er til å føle på-alle er oppglødde og ter seg som små barn juleaften og er ikke til å snakke med. Får jeg Harley Davidsen i år? What bike do you want???? All of them!!
Etter prøvekjøring på parkeringsplassen, rusing med motoren og store glis kom øyeblikket for å starte opp første etappe av verdens største eventyr-route 66-the mother road-som går gjennom åtte stater.
Litt usikker og vinglete i starten, men etter hvert kom vissheten om at jo-jeg mestrer denne sykkelen og gleden ved rasteplassen gjenspeilet ekte glede, selvtillit og latter. Dette er morrrro.
Litt mat underveis og så kl 0215 norsk tid kom vi frem til hotellet med navn Route66 Hotell.
WH

Etter en god natt søvn gikk turen til Chicago og Sears Tower som ble en opplevelse. En hyggelig spasertur gjennom Millennium Park hvor det var mye å se på.
Ned til Navy Pier ved havna, god mat og deretter ombord i båt som gikk elven innover i byen-men litt regnvær og det hele.
Kveldens høydepunkt var Kingston Mines-ekte blues fra Chicago. Det var gøy.
route66usa og willy herstad

Alle møtte på Gardermoen kl 0330-46 personer tilsammen.
Billetter ble delt ut sammen med T-skjorter merket Route66.
I Amsterdam ble det litt venting men turen til Chicago på 7t og 40 min
gikk unna merkelig bra-noen småsov litt.
Et fint hotell i Chicago ventet på oss og alle har fått mat, drikke og en god seng.
Morgendagen blir spennende.
WH

Avreise fra Norge

Jeg reiser fra Gardermoen onsdag morgen og flyr til Chicago sammen med gruppe 2A.
Regner med å få tid til å orientere før vi starter å kjøre turen Route66 mot endepunkt Los Angeles via Las Vegas. Følg med på bildene som blir lagt ut og ta del i verdens flotteste eventyr-som jeg synes det er.
route66usa og willy herstad

Denne bloggen vil følge Verdens Vakreste Eventyr langs The mother road/Route66 - Los Angeles til Chicago/retur/tur og er en unik dokumentar som følger 3 forskjellige grupper langs denne berømte veien med innlegg av overraskelser underveis.


Jeg vil tilstrebe å ajourføre med tekst og bilder hver dag.
Familie, venner og kjente og andre som er interessert oppfordres til å holde seg oppdatert på en tur som for meg var det største og mest innholdsrike en kan tenke seg.

Bloggen vil følge turen fra C til LA med de som reiser fra Norge 22 juli. Deretter vil nye reise motsatt vei fra LA til C og til sist med gruppa som returnerer til LA med ankomst 5 sep 09.
Følg med på: http://route66-willy.blogspot.com/
Hilsen Willy Herstad